Forfatterarkiv: Anne-Mette

Barbiedukken Becky – «the Barbie with a wheelchair»

20 år etter at Norge bestemte at HVPU-reformen skulle gi utviklingshemmede rett til å leve et liv som folk flest er vi like langt unna som før vi begynte. Hvordan skal vi få på plass grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming på plass i velferdssamfunnet Norge?

Det pågår en stor debatt om funksjonshemmedes verdi Norge nå. I front står UIO forsker Axel Braanen Sterri og hevder at mennesker med Downs syndrom ikke lever et fullverdig liv. Da blir det kanskje et paradoks at samfunnsutviklingen for mennesker med utviklingshemming viser at Braanen til en viss grad kan ha rett når det gjelder utviklingshemmede.

For de:

– får ikke bestemme selv hvor de vil bo og om de vil leie eller å eie sin egen bolig

– har ikke samme tilgang til helsetjenester som andre

– får ikke jobb, bare 25 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb

Under et foredrag av professor Joseph Murray om «Sexism, Audism and Ableism», hørte jeg nylig historien om Becky. Hun skulle være en funksjonshemmede utgave av Barbie:

 

«Med sin skinneBarbie 1nde rosa rullestol og liten ryggsekk var dukken Becky en umiddelbar hit. Så mange som 6000 dukker ble solgt i de første to ukene, og funksjonshemmede roste Mattel (bedriften som lanserte Becky) for å gi synlighet og representasjon til rullestolbrukere.

Gleden varte ikke lenge, barn og dukkesamlere oppdaget snart at Becky`s rullestol ikke kom seg gjennom dørene til Barbie-huset – ikke hadde dukkehuset heis heller. Her var det ingenting som var universelt utformet.

Mattel ga umiddelbart beskjed om at de skulle se på alle funksjoner og tilpasninger til alt Barbie-tilbehør. Etter noe tid ble det lansert et helt nytt Barbie hus – men rullestolbrukeren Becky kom seg fortsatt ikke inn i huset sitt.

Mattel hadde ikke endret bygningen – de forsøkte å endre Becky – uten hell. En blogger ved navn Karin Hitsleberger, som har blogget om Becky dukkene skriver «Det er mange som spør hvorfor Becky ikke eksisterer lenger, kanskje det var for komplisert å redesigne Barbie-verden til å passe Becky, så ble de bare kvitt henne» (Julia Franz «Becky, Barbie`s friend who uses å wheelchair, was discontinued», 2017)»

I NOU 2016:17 «På lik linje» foreslås det åtte større tiltak eller løft for å realisere grunnleggende rettighetene for personer med utviklingshemming, og mange undrer seg sikkert som meg– skulle ikke dette være på plass i et samfunn som vårt allerede? Og med et blikk tilbake til Ableism foredraget om Becky stiller jeg spørsmålet – hvorfor er ikke dette på plass? De 8 løftene er:

Løft 1 Selvbestemmelse og rettssikkerhet. Løft 2 Likeverdig og inkluderende opplæring, Løft 3 Arbeid for alle, Løft 4 God helse og omsorg, Løft 5 Eget hjem, Løft 6 Kompetanse og kunnskap, Løft 7 Koordinerte tjenester, Løft 8 Målrettet styring

Innledningen til NOU `en starter med å erkjenne at utviklingshemmede gjennom historien har blitt utsatt for omfattende diskriminering og overgrep, på 1950- og 60 tallet ble det bygget ut sentrale institusjoner for personer med utviklingshemming og for andre med behov for ivaretakelse og omsorg. Det var først på 1970-tallet tanken om at mennesker med funksjonsnedsettelser skulle integreres i «normalsamfunnet», og at det istedenfor særomsorg og segregering skulle tenkes mangfold, integrering og individuell tilrettelegging.

I 1988 ble det fattet et vedtak som la grunnlaget for HVPU-reformen og alle utviklingshemmede skulle inkluderes i lokalsamfunnet og leve et liv som folk flest i sine hjemkommuner.

Norge har skrevet under på internasjonale forpliktelser, FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD – Convention on the Rights of Persons with Disabilities) ble vedtatt i 2006. Den legger til grunn at «alle mennesker har lik verdi, og at samfunnet har en plikt til å anerkjenne det menneskelige mangfold». Norge signerte konvensjonen i 2006, og ratifiserte, det vil si at Norge godkjenner alle sider ved FN-konvensjonen og forplikter seg til å følge avtalen i ett og alt i 2013. Men, som NOU `en erkjenner gjør vi ikke det. NOU ‘en har foreslått tiltak for å forbedre situasjonen for personer med utviklingshemming, og de har vært ute på høring. Mange høringssvar er sendt inn, også vi i Stiftelsen Signo. I samarbeide med det offentlige gir Signo tilrettelagte tilbud i et tegnspråklig miljø til døve, hørselshemmede og døvblinde, basert på visjonen «Grenseløs tro på menneskers muligheter». Likeverd og universell utforming preger Signos tilbud, og Signos unike kommunikasjonsmiljø bidrar til at brukerne forstår og blir forstått. Brukerne sikres både privatliv og tilgang til fellesskap. Gjennom egne valg og på egne premisser, deltar brukerne i dag- og arbeidstilbud, kultur og fritidsaktiviteter, deltar og leder brukerrådet og arrangementer.

I NOU ‘en løftes det frem eksempler på hvor og hvordan personer med utviklingshemming diskrimineres på en rekke samfunnsområder og tiltak i 8 løft som må til for å forebygge og forhindre dette.

Er utvalgets åtte løft tydelige nok? Nei, innspill er sendt inn fra mange, disse må hensyntas og danne grunnlag for en endring. For oss i Signo er det viktig med bred representasjon fra fagmiljøer og bruker- og interesseorganisasjoner. Vi vil særlig nevne fagmiljøer fra hørselshemmingsfeltet, døvblinde feltet og døve og døvblindes interesseorganisasjoner

Det er et faktum at utviklingshemmede diskrimineres i alle livets faser, og at de grunnleggende rettigheter. Det er på tide å ta et grep, åtte løft er ikke godt nok i seg selv – de må inneholde reelle likeverdige rettigheter, være tydelige. Norge må gå foran og ta et nasjonalt og internasjonalt ansvar for å realisere og få på plass grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming slik at alle får mulighet til et fullverdig liv!

Ut av vold – inn i arbeid

Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017 – 2021) poengterer regjeringen at samfunnets viktigste oppgave er å beskytte sine borgere. At mennesker blir utsatt for vold og overgrep angår oss alle. Vold og overgrep får først og fremst følger for den som rammes, men det er også et omfattende samfunnsproblem, et folkehelseproblem og brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Nyere studier viser at vold rammer en stor del av befolkningen, mellom 75 – 150 000 mennesker utsettes årlig for vold i en nær relasjon i Norge. I perioden 1990 – 2014 ble 867 personer drept i Norge, av disse var 24 prosent registrert som partnerdrap. Det har også en stor økonomisk konsekvens, og det anslås at vold i nære relasjoner koster det norske samfunnet mellom 4,5 og 6 mrd kroner årlig (2010 – kroner). Vold mot kvinner er så omfattende at det ifølge en studie fra Verdensbanken utgjør en global helsetrussel på linje med HIV/AIDS og kreft.

Internasjonale trekk og fokus er tydelige* (unwomen.org):

  • Kvinners rett til arbeid og ei lønn å leve av – selvstendighet.
  • Kompetanse for arbeid – god og inkluderende utdanning for unge jenter og kvinner
  • Inventeringer i velferd og omsorg, hvor kvinner får tilgang på kunnskap, prevensjon og trygge aborter.
  • Offentlig finansiert velferd
  • Avskaffe kjønnsbasert vold og diskriminering
  • Beskyttelse av urfolk, etniske minoriteter med funksjonsnedsettelser

 Når volden pågår over tid, lever den voldsutsatte og barna med en konstant trussel om vold, og det er viktig å bruke virkemidler og tiltak som bryter sirkel av vold. I tillegg til de helsemessige konsekvensene, og omfanget av vold har det også store sosiale konsekvenser, blant annet når det gjelder deltakelse i utdanning og arbeid. Kvinner får god akutt krisehjelp for seg selv og barn på krisesentrene i dag, men de aller fleste flytter tilbake til voldelige hjem fordi de ikke har mulighet til å forsørge seg selv og sine barn.

Selvstendig inntekt er en viktig faktor for at kvinner skal klare å bryte ut av et voldelig forhold. Når en stor andel av voldsutsatte kvinner ikke er i arbeid, blir veien ut av volden ekstra lang. En godt tilrettelagt arbeidsplass kan sørge for at kvinner kommer ut i jobb og/eller blir værende i jobb

Med et godt krisesentertilbud hjelpes kvinner raskere ut av voldelige forhold. I reetableringsfasen må fokus på arbeid styrkes.

  • Sammen med krisesentrene, næringsliv og NAV må kommunene ta ansvar for å støtte voldsutsatte i retten til arbeid, økonomisk selvstendighet og gode livsvilkår.
  • Alle kommuner må ha en helhetlig tiltakskjede og jobbe koordinert rundt kvinner som er utsatt for vold, gjerne befestet i en samarbeidsavtale.
  • Det må settes i gang tiltak som øker sjansen for at voldsutsatte kvinner kan komme tilbake i jobb.

Å bekjempe vold og overgrep er et satsningsområde for regjeringen og for samarbeidpartiene med overordnede mål:

  • Ansvaret for å forebygge og bekjempe vold og overgrep skal være fastsatt, tydelig og lederforankret på alle forvaltningsnivåer
  • Forebygging av vold og overgrep skal prioriteres og styrkes
  • Alle relevante sektorer skal synliggjøres som helsefremmede arenaer
  • God og riktig kompetanse om vold og overgrep skal finnes i alle sektorer og tjenester.
  • Arbeidet mot vold og overgrep skal samordnes på tvers av tjenester og sektorer.
  • Voldsutsatte skal gis beskyttelse – og omvendt voldsalarm er tiltak som må benyttes mer.

Høyres kvinneforum har foreslått en resolusjon om å få kvinner ut av vold og inn i arbeid til Høyres Landsmøte, og ønsker at det skal settes enda større fokus på å legge til rette for at kvinner utsatt for vold får hjelp til å komme i arbeid og ei lønn å leve av.

*  I tillegg til de nevnte fremhever også unwomen.org følgende prioriteringer: Tilrettelegging for kvinners organisering og kvinneorganisasjoner, Kvinners menneskerettigheter må sikres ved nærings investeringer, Urfolkskvinner, Kvinner, migrasjon og utvikling, Menneskehandel og prostitusjon, Naturressurser og klima

“Alle presidentens Menn = Trumps folk!”

Here comes the con man

Coming with his con plan

We won’t take no bribe

We’ve got to stay alive

(Bob Marley)

I dag våknet jeg opp til en ny dag, med en ny amerikansk president, en mann som ser på seg selv som en representant for folket, og overfører makten fra Washington til folket, spørsmålet er til hvilket folk? I Trumps team og kabinett er bare 3 av 21 kvinner, alle er hvite. Flere av Trumps nærmeste menn, som VP Mike Pence er sterk motstander av abort og Justisminister Jeff Sessions har uttalt sterke kommentarer mot afroamerikanere, mot kvinners rettigheter, LGBT og etniske minoriteter.  Noe av det første Trump gjorde var å stenge nettsidene i det hvite hus om klima og homofiles rettigheter.

Dette er ikke en president for kvinner/likestilling, innvandrere, LGBT, andre minoritetsgrupper eller folket – dessverre, ei heller er hans menn!

«we the people defend dignity» in Women`s Marches all around the World”

Kvinner, (og menn) marsjerer i dag i London, Sydney, Nairobi, Bangkok, Antarktis, USA, i Norge og over 650 steder rundt om i verden for å gi et tydelig signal til Donald J. Trump om å ikke røre grunnleggende menneskerettigheter, et globalt opprop, og en global kamp med slagord som «we shall overcomb”,” fight like a girl” and “men of quality don`t fear equality” (the Independent).

Har Trump som president noe å si for kvinners og minoritetsgruppers kamp for like likeverd og likerettigheter? Er han en trussel? Jeg mener ja, det har tatt kvinner, LGBT og andre grupper mange års kamp for å komme dit vi er i dag, hvor vi ikke er i mål med en likestilt verden, – ikke en gang i Norge kan vi sette oss ned å erklære at vi er i mål.

 

Her kommer en svindler

Han kommer med sin skjulte agenda

Vi lar oss ikke bestikke

Vi må kjempe for å holde oss i live

 

 

Ideell sektor, en viktig aktør som leverandører av helse- omsorgs og sosialtjenester i Norge.

Som yrkesaktiv og politiker har jeg lang erfaring fra både offentlig og privat sektor, og frivillig sektor kjenner jeg godt til som en viktig og verdifull samarbeidspartner i kommunal regi. Ideell sektor har til nå vært ukjent for meg, frem til jeg begynte som direktør i en av Signo`s virksomheter. Jeg ble veldig overrasket over andelen ideelle aktører for offentlige tjenester i Norge. Vi har faktisk en av de laveste andelen av ideelle aktører i Europa, der Norge har en andel på 8 prosent, har land som Østerrike, Frankrike og Tyskland en ideell andel på 25 prosent.

Stortinget vedtok 9 juni 2016 en ny lov om offentlige innkjøp som regulerer framgangsmåten det offentlige skal følge når de foretar innkjøp av varer og tjenester. Det offentliges innkjøp i 2014 beløp seg til om lag 461 mrd kroner, vel 14 pst av BNP. Forenkling, forbedring og økt fleksibilitet er et av formålene for ønsket om å revidere anskaffelsesloven, samt ønske om å ivareta miljø, grunnleggende menneskerettigheter og andre samfunnshensyn i offentlige anskaffelser.

Eu vedtok 26. februar 2014 tre nye direktiver om offentlige anskaffelser, og i Prop. 51 L s 8, Direktiv 2014/24/EU om offentlige anskaffelser legges EU`s vedtak til grunn for en ny anskaffelsesforskrift som skal avløse den gjeldende anskaffelsesforskriften. (Et EU direktiv er en rettsakt som det enkelte land kan utforme egne lover for, til forskjell for en forordning som er en bindende rettsakt – og norsk lovgiver har et handlingsrom til selv å utvikle rettsområdet innenfor de rammer EØS-retten setter). Det at Norge i stadig større grad er klar på å utnytte og utvikle nettopp dette handlingsrommet er kjempebra, vi er som velferdsstat er helt unike. Ideell sektor leverer tjenester av høy kvalitet for våre brukere uten fokus på profitt, med høyt kvalifiserte ansatte med stor fokus på innovasjon, forskning og utvikling.

Åpenhet, forenkling og dialog mener vi skal prege vårt demokratiske samfunn – og da må vi etterleve det også i regelverk vi skal forholde oss til. I Innst. 358 L fra næringskomiteen, pkt 2.2.5, Helse- og sosialtjenesten – forholdet til ideell sektor refereres det til at regjeringen i omtalen av hovedlinjene i nye forskrifter (pkt 8.1 i proposisjonen) peker på at ideelle organisasjoner er viktige leverandører av helse- og sosialtjenester i Norge og at regjeringen ønsker å utnytte handlingsrommet for å legge til rette for at de ideelle organisasjonene kan fortsette å tilby helse- og sosialtjenester av den beste kvalitet til brukerne, samt sørge for at brukernes behov for langsiktige relasjoner og stabilitet over tid kan ivaretas. Næringskomiteen støtter regjeringens intensjoner og vil understreke behovet for at de norske regelverket fullt ut utnytter handlingsrommet som EUs regelverk til enhver tid gir, og de ber om at regjeringen så raskt som mulig innhenter en juridisk vurdering av handlingsrommet for å ivareta de ideelle aktører innenfor helse- og sosialområdet – herunder utrede ulike former for samarbeidsmodeller.

Endringene i dette direktivet har vært gjenstand for stor diskusjon og debatt både i forkant og i etterkant av vedtaket i juni, og det er bra – åpenhet, debatt, informasjon og kunnskap er viktig for at vi skal ha god regulering av det offentliges innkjøp. Spesielt oppmerksomhet har opphevingen av skillet mellom prioriterte tjenester (tjenester som i dag fullt ut er omfattet av direktivets prosedyreregler), og uprioriterte tjenester (tjenester som i dag bare i begrenset grad er regulert av direktivet). De fleste av dagens uprioriterte tjenester, er blant annet helse, og sosialtjenester.

Samarbeid og respekt vil være mer og mer avgjørende fremover, og som næringskomiteen fremhever så vil samfunnet står ovenfor krevende omstillinger de neste tiårene, blant annet med knapphet på helse- og omsorgspersonell.

Det er avgjørende viktig å se på anskaffelsesloven fra mottakere av helse- og omsorgstjenester sin side, i konteksten gode og kvalitetsmessige Norske velferdstjenester. Som leder av en Ideell virksomhet med ansvar for å levere nettopp dette, og som politiker er min første tanke etter å ha fulgt med på debatten er at den må være saklig, og den faktiske behovsdekningen som den faktiske anskaffelsen er til for må ikke forsvinne i debatten.

Jeg er glad for at regjeringen ser på de ideelle organisasjonene som viktige leverandører av helse- og omsorgstjenester i Norge. Regjeringens samarbeidsavtale med ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester sammen med KS er viktig – den skal vi følge tett opp, og jeg er glad for at regjeringen vil søke å utnytte det handlingsrommet den har for å legge til rette for at vi fortsatt skal levere kvalitetsmessige, trygge og gode tjenester til de som trenger det.

Som direktør på Signo Conrad Svendsen senter er jeg stolt over å kunne si at vi utfører et viktig samfunnsansvar ved å tilby bo- helse og omsorgstjenester til døvblinde og døve med særlige behov – det handler ikke bare om å bo, men også å leve – og være en del av samfunnet på egne premisser. Vi har et stort tegnspråklig miljø, med unik kompetanse knyttet til tegnspråk, taktil og haptisk kommunikasjon, samt alternative kommunikasjonsformer.

Hos oss kan alle kommunisere på sitt nivå, leve, bo og arbeide. Vi har fokus på høy brukermedvirkning, integritet og samarbeid basert på åpenhet og tillit – og vi gleder oss til å levere høykvalitetsmessige gode og trygge tjenester på vegne av offentlig sektor i fremtiden.

 

Kvinnekamp – er det «by invitation only»?

8 mars – FNs internasjonale kvinnedag, en merkedag, en historisk dag, en viktig dag, en kampdag, en dag i menneskerettighetens ånd, er den for alle, eller er det «by invitation only»? Vi har sett i media, at mange mener at kvinnekamp og 8 mars er en politisk dag – og derav tilhører en side av det politiske bildet – til informasjon så er den IKKE det, kvinner MÅ stå sammen for å få like rettigheter for kvinner som menn. Vi vil ha likelønn, vi vil konkurrere på like premisser, vi vil ikke at gutteklubben grei skal tilsette ledere til norske offentlige og private bedrifter, vi vil bestemme over vår egen kropp og vår egen økonomi – og vi vil leve liv uten vold og seksuelle overgrep!

NRK sender i disse dager en Britisk dokumentarserie om Kvinners historie «The Ascent of Women», som starter som følgende; Det har aldri vært bedre å bli født som kvinne som i våre dager, flere kvinner er statsoverhoder, flere kvinner er i viktige næringslivsposisjoner og verv enn noen gang tidligere, MEN likevel, flere steder i verden har fortsatt ikke kvinner de samme juridiske rettighetene som menn, og de lever i en hverdag med systematisk undertrykkelse, blir nektet rett til utdanning og retten til et liv uten vold og seksuelle overgrep. Historien forteller om store svingninger for kvinners rettigheter gjennom historien, fra store fremskritt med rett til å bestemme over egne liv til tilbakeganger og likegyldighet for kvinners rettigheter, «du kan dømme et samfunn og et land ut fra hvilken rett kvinner har til egen økonomi og egen seksualitet» sies det i dokumentaren – som anbefales å se. I et historisk perspektiv, er det utelukkende menn som blir nevnt i historiebøkene, og det er et faktum at gjennom historien har alle samfunn satt grenser for kvinners seksualitet, ytringsfrihet og rett til selvstendig økonomi og eiendomsrett – hvorfor er det slik at historien viser at kvinnen alltid har vært underordnet menn?  Og hvorfor er det fortsatt slik i store deler av verden – også i vår del?

Hvilken rolle har vi, som kvinner i Norge? Hvilken rolle har Norge, i det internasjonale arbeidet? Trenger vi egentlig å feire 8 mars? Svaret er ja, og svaret er at kvinner uavhengig av bakgrunn, politisk ståsted, yrke og erfaring bør engasjere seg 8 mars. Tidligere FN spesialrapportør, og Professor ved universitetet i Cape Town Rashida Manjoon og Dr Lesley-Ann Foster, leder av Masimanyane Women`s Centre, den største kvinneorganisasjonen i Sør-Afrika, forteller at de har store forventninger til land som Norge. Norge, kan gå foran i arbeidet for kvinners likestilling og grunnleggende menneskerettigheter også internasjonalt gjennom deltakelse i det internasjonale påvirkningsarbeidet. Deres håp er at Norge og andre nordiske land er aktive, i kampen for kvinners rettigheter og likeverd. Men, de er redd for at Norge mener seg fornøyd med sitt resultat i likestillingsarbeidet – og fordi vi har kommet langt, er vi i faresonen om å komme i en tilstand av likegyldighet.

En gang i året, i mars, har FN gjennom UN Women: CSW (Commission On The status of Women) møte med medlemslandenes representanter, kvinneorganisasjoner og aktivister (som gjennom historien har vært de som aktivt jobber frem kvinners rettigheter i verden) på status for kvinners rettigheter verden over. Her har Norge mange gode representanter og mange fra ulike NGO`s (non-Governmental organizations) har deltatt, noe som nå er i ferd med å endre seg. Dessverre ønskes det ikke lenger at så mange skal delta, nå er det kun de som blir invitert som kan delta, mange færre enn de som ordinært har deltatt tidligere. Historien gjentar seg, motstanden øker – hvem skal være stemmen for kvinners erfaringer fra lokale situasjoner da? Er det diplomatiet og byråkratiet (som faktisk er overrepresentert av menn rundt i verden) som skal sette standarden og har kunnskap om lokal status i alle verdens land? Da blir ikke kvinners kamp fra alle ulike verdenshjørner hørt er min mening – lokalkunnskap og egne erfaringer MÅ bidra i diskusjoner for å få frem det VIRKELIGE bildet for kvinner og barn som lider under patriarkalske systemer rundt om i verden. Kvinner gjennom NGO`s og lokale krefter må mobilisere for å fortsatt holde trykket oppe for å få like rettigheter for alle.

I Norge er det fremmet en ny Likestillingsmelding, og i meldingens hovedlinjer skrives det at likestilling handler om den enkeltes grunnleggende menneskerettigheter. Alle mennesker skal ha like rettigheter og like muligheter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion og seksuell orientering. Alle har rett til et liv fritt for diskriminering, vold og overgrep. I meldingen ses det på oppvekst og utdanning, arbeidsliv, helse, næringsliv og vern mot vold. Regjeringen skriver i meldingen at man også vil sikre et mannsperspektiv og et innvandrerperspektiv, og det er kjempeviktig, for meg er det aller viktigste at man med dette ikke glemmer kvinneperspektivet, for unge jenter og deres muligheter i livet. Likestilling er en del av Norges identitet skriver meldingen, det norske samfunnet er bygget på likestilling og likeverd mellom kvinner og menn – og dit vil jeg også, men der er vi ikke! Faktisk, jo mer jeg jobber innenfor feltet, jo mer skremt og overrasket blir jeg over hvor mye diskriminering, forskjellsbehandling og vold, overgrep og voldtekter vi har i vårt likestilte samfunn. Det er et faktum enten vi liker det eller ikke at kvinner og barn utsettes langt oftere eller oftest for vold i nære relasjoner, seksuell trakassering og voldtekt enn menn.

I regjeringsplattformen pekes det på at «En av hjørnesteinene i det norske samfunnet er høy sysselsetting. Med like muligheter for kvinner og menn.

For den enkelte betyr det å ha en jobb både personlig utvikling, stabil inntekt og deltagelse på en sosial arena. Når mange av oss er i jobb, blir finansieringen av velferdsordningene sterkere og tryggere. Det å stå utenfor arbeidslivet er derfor en utfordring ikke bare for den enkelte, men for hele samfunnet. Regjeringen vil arbeide på bred front for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet.»  Dette er bra – men likevel er det kvinner som ikke når opp i konkurransen om arbeid, eller tiltak eller subsidier – for eksempel når det gjelder kvinner som er utsatt for vold, og har opphold i krisesentre er ikke en prioritert gruppe – og blir ikke prioritert til tiltak som kan føre de raskt ut i arbeid etter liv i vold og overgrep – en faktor som faktisk gjør at de kan forsørge seg selv og sine barn. Kvinner er lønnstapere, kvinner taper posisjoner i styreverv og topplederstillinger – ofte fordi menn har et mye større og bredere nettverk.

Vi må bidra i det internasjonale arbeidet, og vi må jobbe lokalt for å få flere kvinner i arbeid, inn i ledende posisjoner, i privat og offentlig sektor og i politikken – først da kan vi si at vi nærmer oss et likestilt samfunn for både kvinner og menn. Og ingen trenger å bli invitert – alle bør være hjertelig velkommen i dette arbeidet, for at vi sammen skal nå målet om et likestilt samfunn for alle.

Må ledere virkelig ha digital kompetanse og eget digitalt «brand»? – og hva er det egentlig?

Er det ikke nok å bare kunne lede – slik ledelse «alltid har blitt utført»? Kan ikke IT avdelingen ta seg av it-arkitektur, økonomi ta seg av regnskapet slik at vi kan lede? Har overhørt mer enn en samtale mellom ledere på ulike nivåer at nei, Facebook, Twitter, Instagram og slike sosiale medier har vi ikke tid til – og intranettet (for de som har det) skal i beste fall inneholde en forside med lederens hjørne. Vi er inne i det vi kan kalle digitaliseringens andre bølge skriver inFuture. Første bølge var dotcom-tiden. Utvalgte bransjer som media og finans, ble kraftig påvirket av digitalisering. For de fleste andre sektorer berørte de det så å si ikke i det hele tatt, men hva nå? Vi er nå dypt inne i det inFuture kaller digitaliseringens andre bølge, og henger ikke ledere med, vil det få konsekvenser dersom ledere ikke har digitaliseringsforståelse eller kunnskap om hvor viktig det er å se digitalisering som en helt nødvendig del av bedrifters strategiske mål.

inFuture skriver at «Digitalledelse dreier seg mindre om spesifikk teknologisk innsikt og mer om en måte å tenke på. Det betyr at lederen må evne å forstå hva it-avdelingen gjør og omvendt – og at dette er i tråd med bedriftens strategi og muligheter til å nå de mål som er satt.

De siste årene har vi sett toppledere med stor aktivitet i sosiale media. Det er slett ikke nødvendig for å være en god digitalleder, men det er likevel en indikasjon på digitale instinkter.  Utover å kunne håndtere egen blogg, være aktiv på Facebook, Instagram eller være en driftig Twitrer, må lederen mestre sin uro for åpent å dele sine vurderinger og sin kunnskap. Dette inn
ebærer at lederen må åpne mer opp for innspill utenfra, og evne å dra nytte av disse». Hva betyr dette egentlig?

Som Jan Ketil Arnulf fra BI skriver, så har begrepene lokal og global endret seg, og markeder vi Shanghaioperere i kan ofte være langt unna, men Big Data og strømmetjenester definerer nye kundegrupper og markeder helt uavhengig av fysisk lokalisering.

Ledere som ikke utnytter muligheter gjennom å åpne for å se digitale løsninger vil tape.
Men er det nødvendig med ledere som bygger sin egen merkevare? Hans Petter Nygård-Hansen (www.hanspetter.info) har 7 tips for å bygge egen merkevare;

  • Presenter deg selv online
  • Hva kan jeg tilby som er unikt – din digitale merkevare.
  • All PR er ikke god PR! – rydd opp.
  • Selg deg selv på 20 sekunder.
  • Lag en «short list» av de selskapene du drømmer om å jobbe for eller med.
  • Bruk sosiale medier til å markedsføre deg selv.
  • Husk; din personlige merkevare er hele tiden i utvikling.

Til det siste punktet – akkurat som morgendagens ledere må kunne håndtere kommunikasjon mellom ledelsen, ansatte, kunder og andre viktige interessenter som vil foregå i stadig større grad digital, og i et helt annet tempo. Til og med til oppgaver og stillinger vi ikke enda vet eksisterer. Morgendagens digitale ledere må tørre å ta sats mot en spennende fremtid med store muligheter for den som tør.

 

Guess Who?

En avslappende lørdag morgen på fjellet med familien. Spillet Guess Who tas frem og det stilles opp klart til å spilles. Bak 24 luker befinner det seg ulike personprofiler og spillets målsetting er å gjette motstanderens mystiske person før han eller hun gjetter din! Spennende nok – men en kommentar fra min kjære mann vekker min interesse «her er det jo nesten ikke noen jenter!». Ved en nærmere titt på profilene blir jeg målløs – bare 5 av 24 profiler du skal gjette på er jenter! Er dette virkelig mulig, taktikken blir da at du IKKE velger jenter fordi da er risikoen større for at du taper! Vi lærer faktisk barna våre at det IKKE lønner seg å velge jentene – jeg er sjokkert!

Dette får meg til å tenkte på den siste ukens overskrifter og debatt – og at menn ansetter menn. Vi har sett det i Yara, Statoil og nå sist men ikke minst i Telenor. Hvorfor blir ikke kvinner valgt, er det slik at vi ikke forstår hvordan dette fungerer, at vi ikke har greie på business, og at vi ihvertfall ikke har noe å gjøre i stillinger som omfatter både nasjonale og internasjonale oppgaver på konsernnivå? Det er jo ganske interessant og jeg blir faktisk ganske nysgjerrig over hva disse gutta har lært hvor, som ikke vi kvinner har lært og kan? Har ikke vi utdannelse som teller fra de samme høyskoler og universiteter?

Vår egen statsminister Erna Solberg er tydelig på at nå må kvinner rekke opp hånda, og det tror jeg at det er mange kvinner som gjør – men det ser ut til at menn ikke ansetter kvinner de ikke kjenner fremfor menn de kjenner. Konsekvensen av dette er at kvinner ikke kommer igjennom til valgkomiteer, rekrutterings byråer og styrer i norske bedrifter – da blir det ganske Guess Who?

Hvordan kan disse strukturene brytes, hvordan kan kvinner gjøre seg tilgjengelige og bli en del av utvalgetAnne-Mette mot vegg som skal konkurrere på like vilkår og komme igjennom «glasstaket?» Etter et raskt overblikk for min egen del, kjenner jeg faktisk ingen i styrene i store norske bedrifter – så hvordan skulle jeg ha gjort meg synlig for valgkomiteer, styreledere, headhuntere med mer? Hvordan gjør menn det, eller rettere sagt hvordan skal det gjøres?

Skal vi ringe eller sende en melding på LinkedIn, si at vi er interesserte, be om et møte over en kopp kaffe – eller om å få komme å presentere seg selv? Ja kanskje det, jeg har ingen fasit – men det jeg er sikker på er at kvinner skal bli vurdert på lik linje med menn – Norsk lov er tydelig på det, men slik er det dessverre ikke!

Det er mange usynlige og vanskelige kulturelle barrièrer som må brytes – og her må både menn OG kvinner ta et ansvar, menn ved å invitere kvinner inn, og kvinner som allerede sitter i posisjoner må se kvinner som vil.

Hadde spillet Guess Who inneholdt like mange profiler av hvert kjønn – ville ikke spørsmålet «er det mann eller kvinne» vært nødvendig å stilt for å kategorisere bort 5 av de 24 av profilene ved første spørsmål!

Vi har en jobb å gjøre, både kvinner og menn for et godt og likestilt samfunn, med like muligheter for alle – det er mitt ønske for 2016 og all fremtid.

 

Endringsledelse og endringskompetanse, er det virkelig nødvendig?

Må ting endres? Hvorfor kan ikke alt være som før? Slik har vi alltid gjort det her hos oss, endring og omstilling må være noe ledere gjør for å «ha noe å gjøre» – eller kanskje for å være slemme? Mange har hørt begrepet BOHICA! (Bend over here it comes again), om du later som ingen ting og jobber hardt imot endring så går det over, og i beste fall må ledelsen gå og det blir rolig en stund før neste kommer!

Det er mange definisjoner og i hvert fall mange meninger om hva endringskompetanse og endringsledelse er, min favoritt er Hennestad og Revang (2012) sin definisjon om at «Endringsledelse er å gå fra gammel og etablert praksis i en ny og ønsket retning, å realisere intensjoner for fremtiden og å implementere nye ideer i hverdagsvirkeligheten.”

Tilbake til spørsmålet «må ting endres?», jeg tror at svaret på det er at ingenting kan være på stedet hvil, og historien har mange gode eksempler på konsekvensene av dette.

«I årtier kjempet Kodak med Coca Cola og Ford om å være verdens sterkeste merkevarenavn. Nå er Kodak-navnet på vei over i historiens mørke. Arroganse og frykten for å konkurrere med seg selv ble bedriftens skjebne», skrev Kåre Valebrokk (Aftenposten 2012). Hva skjedde, med Kodak, bedriften som i sin tid hadde 90 prosent av verdensmarkedet for film og fotokjemikalier, og i tillegg verdensledende på enklere fotoapparater. De valgte fremtiden ved å ikke tenke fremover. Valebrokk skriver videre at det ironiske med Kodak sammenbruddet var at det var Kodak selv som alene hadde utviklet fremtidens teknologi, uten å ta det i bruk. Redselen for å ødelegge sin egen virksomhet, arroganse og maktfokus blir nevnt som begrunnelse, bedriften levde tilsynelatende godt på dagens kjemibaserte teknologi, og tanken på å bli overkjørt av digitale løsninger (de selv allerede hadde utviklet) var utenkelig. Det ble det da heller ikke tenkt før det var for sent.

Vi kjenner alle begrepet «a Kodak moment», øyeblikket man ikke må miste. Kodak selv, mistet sitt eget da de satt på morgendagens løsninger, fremtidens teknologi uten å ta den i bruk.

Er historien om Kodak relevant i dag? Hva kan vi lære av historien – jo, innovasjon er stikkordet, strategisk innovasjon hvor digitalisering er obligatorisk, evnen til å tenke fremover, om hva som kan være situasjonen i fremtiden, og hvordan vi på best mulig måte kan planlegge, utvikle og legge til rette for fremtiden samtidig som vi må ha fokus på den daglige driften. John P. Kotters 8 steg i endringsprosess er endrings kunnskap alle ledere bør ha, med evnen til å skape kriseforståelse om nødvendig omstilling for morgendagens muligheter gjennom endring steg for steg;


Kotters 8 stegMen er dette relevant i offentlig sektor?

Offentlige sektor sysselsetter nesten 35 % av Norges arbeidsstyrke, og utgjør en stor del av Norsk økonomi. Gjennom de siste 50 år er det Norske velferdssystemet bygget ut, med stor vekt på utdanning, helse og omsorg. Kommuneøkonomien er stram og det blir utfordrende å rekruttere nødvendig arbeidskraft. I løpet av de neste 50 årene vil antallet alderspensjonister pr yrkesaktiv fordobles, og i mange av dagens kommuner vil knapphet på arbeidskraft bli katastrofalt, vi vil ikke lenger kunne levere de samme tjenestene som i dag. Hvorfor kjenner vi ikke mer på den krisen vi ser komme? Tar vi en «Kodak», eller mister vi vårt «Kodak moment» om vi ikke snart reagerer? Er det ingen «sence of urgency»? Det bør det være, for kommune-Norge må evne å utnytte ressursene bedre, og ta innover seg at kommune-Norge må organisere seg for å møte fremtiden. Fornying av hele offentlig sektor må skje ved innovasjon – altså at man jobber smartere og digitaliseringstakten må øke betydelig, spesielt i kommunal sektor, men også mellom stat og kommune!

Både offentlig og privat sektor er ved sitt «Kodak moment», privat sektor hver eneste dag, men også offentlig sektor – som skal legge til rette for at Norge skal være konkurransedyktige og skape arbeidsplasser både nasjonalt og internasjonalt tilpasset et morgendagens samfunn og arbeidsliv.

Det er nødvendig med ledere som tør å stå i endring, som er tydelige på mål og retning, som har endringskompetanse og som tør stå i endringens motstand. Som har øye for riktig human kapital i arbeid mot kultur og holdninger om et evig ønske om at alt skal være som før. Det er slike ledere som gjør at vi kan klare å møte morgendagens utfordringer og muligheter.

 

Morgendagens ledere – hvem er vi?

Gamle Logen, Oslo på fredag den 13. i 2015 var det samlet vel 350 voksne ledere til middag for å feire sin Executive Master of Management grad. Stor stas, flotte taler, god middag og med stil – slik det skal være. Jeg var så heldig å være en av de mange hundre – morgendagens ledere (eller rettere sagt dagens ledere med morgendagens tanker og kompetanse). Følte virkelig på dette – kjente mange av de, flotte kvinner og menn i lederstillinger både i offentlig og privat sektor, det vil si ikke mange av kvinnene var konsernsjefer eller noe slikt da (ingen) – selv om det var over 60 % kvinner tilstede, og i overkant 60 % kvinnelige studenter, men mange flotte ledere i Norsk næringsliv var samlet for å ære seg selv.

Stolt kan man være, for kvelder, netter, helger og ferier er benyttet de siste 3 årene for å sitte her på en fredag, vel vitende at familien hjemme har minst over halvparten av æren for kronhjorten som ble servert, men kunnskapen er det jeg som har ervervet. Utrolig privilegert som har fått være med på dette.

3 store oppgaver, den siste en fantastisk opplevelse og mastergraden er et faktum. En prosjektoppgave på masterstudiet gjennomførte jeg alene, i studiet Endringsledelse – en evaluering av samhandlings reformens første år – «Er intensjonen om «rett behandling – til rett sted – til rett tid oppnådd»? Den andre er skrevet med to flotte medstudenter på studiet Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, «Fra papirbaserte løsninger til digitale tjenester i offentlig sektor» og til sist, men ikke minst avsluttende master oppgave/thesis i International Management, skrevet sammen med en flott medstudent; «Doing business in political hotspots; How leaders of Norwegian Companies in The Chinese and Russian markets handle di
stances, differences and challenges according to the CAGE framework».

Jeg har lært utrolig mye – mye mer enn om jeg hadde tatt en mastergrad i ung alder, ufattelig mye arbeid er nedlagt og mange flotte mennesker har jeg møtt, mange av de vil jeg ha kontakt med for resten av livet, mens andre har jeg hatt gleden av å kjenne i en viktig periode i livet – en takk til alle sammen.

Men hvem er vi da, vi morgendagens ledere, hva er vår wordcloudverdi og hvordan kan vi utgjøre en forskjell?

Jeg tror det er mye, og som en liten øvelse, så laget jeg mitt eget lille «ordbilde» av hva folk på LinkedIn’s mente var mine lederegenskaper gjennom endorsements – så dette blir spennende, som en av morgendagens ledere, i morgen!

En epoke er over – en ny begynner.

De siste ukene har gått fort, som vanlig spennende og travle med mye å gjøre hver eneste dag. Akkurat slik jeg liker det! I helgen kom det en fantastisk blomsterbukett på døren, en herlig duft av liljer, furu og roser spredte seg raskt gjennom stuen.

På kortet var det en hilsen fra Statsminister Erna Solberg. En takk for mitt arbeid og innsats som Ordfører for Hblomsterbildeøyre i Sør-Odal. Gleden og æren er på min side, det har vært 4 fantastiske år, og jeg har gledet meg til hver eneste dag – jeg har virkelig vært stolt over å ha vært en kvinnelig Høyre ordfører!

Dette fikk meg til å tenke tilbake på de siste ukene som har gått siden konstitueringen av nytt kommunestyre i Sør-Odal, hvor ny ordfører ble valgt. Ukene har vært vanlige i mine møter med mennesker, for disse hyggelige møtene og gode samtalene med folk flest, næringsliv, frivillige organisasjoner, politikervenner, stortingsrepresentanter, barn, eldre osv – et fantastisk mangfold av mennesker i alle forskjellige roller med ulik makt og meninger er noe jeg har likt aller mest de siste 4 årene

Dette er meg – og slike samtaler vil jeg fortsette å ha med folk jeg møter, men Ordførerperioden er forbi, for  nå!

Nå er tiden inne for en ny rolle, nå tar jeg frem meg, en aktiv og samfunnsorientert borgerlig feminist, som er opptatt av ledelse, likestilling og digitalisering for morgendagens samfunn som er i rask omstilling, og hvor samhandling og samarbeid vil være nøkkelfaktorer for suksess – mener jeg !