Kategoriarkiv: Kvinner, likestilling og Human Rights

Barbiedukken Becky – «the Barbie with a wheelchair»

20 år etter at Norge bestemte at HVPU-reformen skulle gi utviklingshemmede rett til å leve et liv som folk flest er vi like langt unna som før vi begynte. Hvordan skal vi få på plass grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming på plass i velferdssamfunnet Norge?

Det pågår en stor debatt om funksjonshemmedes verdi Norge nå. I front står UIO forsker Axel Braanen Sterri og hevder at mennesker med Downs syndrom ikke lever et fullverdig liv. Da blir det kanskje et paradoks at samfunnsutviklingen for mennesker med utviklingshemming viser at Braanen til en viss grad kan ha rett når det gjelder utviklingshemmede.

For de:

– får ikke bestemme selv hvor de vil bo og om de vil leie eller å eie sin egen bolig

– har ikke samme tilgang til helsetjenester som andre

– får ikke jobb, bare 25 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb

Under et foredrag av professor Joseph Murray om «Sexism, Audism and Ableism», hørte jeg nylig historien om Becky. Hun skulle være en funksjonshemmede utgave av Barbie:

 

«Med sin skinneBarbie 1nde rosa rullestol og liten ryggsekk var dukken Becky en umiddelbar hit. Så mange som 6000 dukker ble solgt i de første to ukene, og funksjonshemmede roste Mattel (bedriften som lanserte Becky) for å gi synlighet og representasjon til rullestolbrukere.

Gleden varte ikke lenge, barn og dukkesamlere oppdaget snart at Becky`s rullestol ikke kom seg gjennom dørene til Barbie-huset – ikke hadde dukkehuset heis heller. Her var det ingenting som var universelt utformet.

Mattel ga umiddelbart beskjed om at de skulle se på alle funksjoner og tilpasninger til alt Barbie-tilbehør. Etter noe tid ble det lansert et helt nytt Barbie hus – men rullestolbrukeren Becky kom seg fortsatt ikke inn i huset sitt.

Mattel hadde ikke endret bygningen – de forsøkte å endre Becky – uten hell. En blogger ved navn Karin Hitsleberger, som har blogget om Becky dukkene skriver «Det er mange som spør hvorfor Becky ikke eksisterer lenger, kanskje det var for komplisert å redesigne Barbie-verden til å passe Becky, så ble de bare kvitt henne» (Julia Franz «Becky, Barbie`s friend who uses å wheelchair, was discontinued», 2017)»

I NOU 2016:17 «På lik linje» foreslås det åtte større tiltak eller løft for å realisere grunnleggende rettighetene for personer med utviklingshemming, og mange undrer seg sikkert som meg– skulle ikke dette være på plass i et samfunn som vårt allerede? Og med et blikk tilbake til Ableism foredraget om Becky stiller jeg spørsmålet – hvorfor er ikke dette på plass? De 8 løftene er:

Løft 1 Selvbestemmelse og rettssikkerhet. Løft 2 Likeverdig og inkluderende opplæring, Løft 3 Arbeid for alle, Løft 4 God helse og omsorg, Løft 5 Eget hjem, Løft 6 Kompetanse og kunnskap, Løft 7 Koordinerte tjenester, Løft 8 Målrettet styring

Innledningen til NOU `en starter med å erkjenne at utviklingshemmede gjennom historien har blitt utsatt for omfattende diskriminering og overgrep, på 1950- og 60 tallet ble det bygget ut sentrale institusjoner for personer med utviklingshemming og for andre med behov for ivaretakelse og omsorg. Det var først på 1970-tallet tanken om at mennesker med funksjonsnedsettelser skulle integreres i «normalsamfunnet», og at det istedenfor særomsorg og segregering skulle tenkes mangfold, integrering og individuell tilrettelegging.

I 1988 ble det fattet et vedtak som la grunnlaget for HVPU-reformen og alle utviklingshemmede skulle inkluderes i lokalsamfunnet og leve et liv som folk flest i sine hjemkommuner.

Norge har skrevet under på internasjonale forpliktelser, FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD – Convention on the Rights of Persons with Disabilities) ble vedtatt i 2006. Den legger til grunn at «alle mennesker har lik verdi, og at samfunnet har en plikt til å anerkjenne det menneskelige mangfold». Norge signerte konvensjonen i 2006, og ratifiserte, det vil si at Norge godkjenner alle sider ved FN-konvensjonen og forplikter seg til å følge avtalen i ett og alt i 2013. Men, som NOU `en erkjenner gjør vi ikke det. NOU ‘en har foreslått tiltak for å forbedre situasjonen for personer med utviklingshemming, og de har vært ute på høring. Mange høringssvar er sendt inn, også vi i Stiftelsen Signo. I samarbeide med det offentlige gir Signo tilrettelagte tilbud i et tegnspråklig miljø til døve, hørselshemmede og døvblinde, basert på visjonen «Grenseløs tro på menneskers muligheter». Likeverd og universell utforming preger Signos tilbud, og Signos unike kommunikasjonsmiljø bidrar til at brukerne forstår og blir forstått. Brukerne sikres både privatliv og tilgang til fellesskap. Gjennom egne valg og på egne premisser, deltar brukerne i dag- og arbeidstilbud, kultur og fritidsaktiviteter, deltar og leder brukerrådet og arrangementer.

I NOU ‘en løftes det frem eksempler på hvor og hvordan personer med utviklingshemming diskrimineres på en rekke samfunnsområder og tiltak i 8 løft som må til for å forebygge og forhindre dette.

Er utvalgets åtte løft tydelige nok? Nei, innspill er sendt inn fra mange, disse må hensyntas og danne grunnlag for en endring. For oss i Signo er det viktig med bred representasjon fra fagmiljøer og bruker- og interesseorganisasjoner. Vi vil særlig nevne fagmiljøer fra hørselshemmingsfeltet, døvblinde feltet og døve og døvblindes interesseorganisasjoner

Det er et faktum at utviklingshemmede diskrimineres i alle livets faser, og at de grunnleggende rettigheter. Det er på tide å ta et grep, åtte løft er ikke godt nok i seg selv – de må inneholde reelle likeverdige rettigheter, være tydelige. Norge må gå foran og ta et nasjonalt og internasjonalt ansvar for å realisere og få på plass grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming slik at alle får mulighet til et fullverdig liv!

Ut av vold – inn i arbeid

Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017 – 2021) poengterer regjeringen at samfunnets viktigste oppgave er å beskytte sine borgere. At mennesker blir utsatt for vold og overgrep angår oss alle. Vold og overgrep får først og fremst følger for den som rammes, men det er også et omfattende samfunnsproblem, et folkehelseproblem og brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Nyere studier viser at vold rammer en stor del av befolkningen, mellom 75 – 150 000 mennesker utsettes årlig for vold i en nær relasjon i Norge. I perioden 1990 – 2014 ble 867 personer drept i Norge, av disse var 24 prosent registrert som partnerdrap. Det har også en stor økonomisk konsekvens, og det anslås at vold i nære relasjoner koster det norske samfunnet mellom 4,5 og 6 mrd kroner årlig (2010 – kroner). Vold mot kvinner er så omfattende at det ifølge en studie fra Verdensbanken utgjør en global helsetrussel på linje med HIV/AIDS og kreft.

Internasjonale trekk og fokus er tydelige* (unwomen.org):

  • Kvinners rett til arbeid og ei lønn å leve av – selvstendighet.
  • Kompetanse for arbeid – god og inkluderende utdanning for unge jenter og kvinner
  • Inventeringer i velferd og omsorg, hvor kvinner får tilgang på kunnskap, prevensjon og trygge aborter.
  • Offentlig finansiert velferd
  • Avskaffe kjønnsbasert vold og diskriminering
  • Beskyttelse av urfolk, etniske minoriteter med funksjonsnedsettelser

 Når volden pågår over tid, lever den voldsutsatte og barna med en konstant trussel om vold, og det er viktig å bruke virkemidler og tiltak som bryter sirkel av vold. I tillegg til de helsemessige konsekvensene, og omfanget av vold har det også store sosiale konsekvenser, blant annet når det gjelder deltakelse i utdanning og arbeid. Kvinner får god akutt krisehjelp for seg selv og barn på krisesentrene i dag, men de aller fleste flytter tilbake til voldelige hjem fordi de ikke har mulighet til å forsørge seg selv og sine barn.

Selvstendig inntekt er en viktig faktor for at kvinner skal klare å bryte ut av et voldelig forhold. Når en stor andel av voldsutsatte kvinner ikke er i arbeid, blir veien ut av volden ekstra lang. En godt tilrettelagt arbeidsplass kan sørge for at kvinner kommer ut i jobb og/eller blir værende i jobb

Med et godt krisesentertilbud hjelpes kvinner raskere ut av voldelige forhold. I reetableringsfasen må fokus på arbeid styrkes.

  • Sammen med krisesentrene, næringsliv og NAV må kommunene ta ansvar for å støtte voldsutsatte i retten til arbeid, økonomisk selvstendighet og gode livsvilkår.
  • Alle kommuner må ha en helhetlig tiltakskjede og jobbe koordinert rundt kvinner som er utsatt for vold, gjerne befestet i en samarbeidsavtale.
  • Det må settes i gang tiltak som øker sjansen for at voldsutsatte kvinner kan komme tilbake i jobb.

Å bekjempe vold og overgrep er et satsningsområde for regjeringen og for samarbeidpartiene med overordnede mål:

  • Ansvaret for å forebygge og bekjempe vold og overgrep skal være fastsatt, tydelig og lederforankret på alle forvaltningsnivåer
  • Forebygging av vold og overgrep skal prioriteres og styrkes
  • Alle relevante sektorer skal synliggjøres som helsefremmede arenaer
  • God og riktig kompetanse om vold og overgrep skal finnes i alle sektorer og tjenester.
  • Arbeidet mot vold og overgrep skal samordnes på tvers av tjenester og sektorer.
  • Voldsutsatte skal gis beskyttelse – og omvendt voldsalarm er tiltak som må benyttes mer.

Høyres kvinneforum har foreslått en resolusjon om å få kvinner ut av vold og inn i arbeid til Høyres Landsmøte, og ønsker at det skal settes enda større fokus på å legge til rette for at kvinner utsatt for vold får hjelp til å komme i arbeid og ei lønn å leve av.

*  I tillegg til de nevnte fremhever også unwomen.org følgende prioriteringer: Tilrettelegging for kvinners organisering og kvinneorganisasjoner, Kvinners menneskerettigheter må sikres ved nærings investeringer, Urfolkskvinner, Kvinner, migrasjon og utvikling, Menneskehandel og prostitusjon, Naturressurser og klima

“Alle presidentens Menn = Trumps folk!”

Here comes the con man

Coming with his con plan

We won’t take no bribe

We’ve got to stay alive

(Bob Marley)

I dag våknet jeg opp til en ny dag, med en ny amerikansk president, en mann som ser på seg selv som en representant for folket, og overfører makten fra Washington til folket, spørsmålet er til hvilket folk? I Trumps team og kabinett er bare 3 av 21 kvinner, alle er hvite. Flere av Trumps nærmeste menn, som VP Mike Pence er sterk motstander av abort og Justisminister Jeff Sessions har uttalt sterke kommentarer mot afroamerikanere, mot kvinners rettigheter, LGBT og etniske minoriteter.  Noe av det første Trump gjorde var å stenge nettsidene i det hvite hus om klima og homofiles rettigheter.

Dette er ikke en president for kvinner/likestilling, innvandrere, LGBT, andre minoritetsgrupper eller folket – dessverre, ei heller er hans menn!

«we the people defend dignity» in Women`s Marches all around the World”

Kvinner, (og menn) marsjerer i dag i London, Sydney, Nairobi, Bangkok, Antarktis, USA, i Norge og over 650 steder rundt om i verden for å gi et tydelig signal til Donald J. Trump om å ikke røre grunnleggende menneskerettigheter, et globalt opprop, og en global kamp med slagord som «we shall overcomb”,” fight like a girl” and “men of quality don`t fear equality” (the Independent).

Har Trump som president noe å si for kvinners og minoritetsgruppers kamp for like likeverd og likerettigheter? Er han en trussel? Jeg mener ja, det har tatt kvinner, LGBT og andre grupper mange års kamp for å komme dit vi er i dag, hvor vi ikke er i mål med en likestilt verden, – ikke en gang i Norge kan vi sette oss ned å erklære at vi er i mål.

 

Her kommer en svindler

Han kommer med sin skjulte agenda

Vi lar oss ikke bestikke

Vi må kjempe for å holde oss i live

 

 

Kvinnekamp – er det «by invitation only»?

8 mars – FNs internasjonale kvinnedag, en merkedag, en historisk dag, en viktig dag, en kampdag, en dag i menneskerettighetens ånd, er den for alle, eller er det «by invitation only»? Vi har sett i media, at mange mener at kvinnekamp og 8 mars er en politisk dag – og derav tilhører en side av det politiske bildet – til informasjon så er den IKKE det, kvinner MÅ stå sammen for å få like rettigheter for kvinner som menn. Vi vil ha likelønn, vi vil konkurrere på like premisser, vi vil ikke at gutteklubben grei skal tilsette ledere til norske offentlige og private bedrifter, vi vil bestemme over vår egen kropp og vår egen økonomi – og vi vil leve liv uten vold og seksuelle overgrep!

NRK sender i disse dager en Britisk dokumentarserie om Kvinners historie «The Ascent of Women», som starter som følgende; Det har aldri vært bedre å bli født som kvinne som i våre dager, flere kvinner er statsoverhoder, flere kvinner er i viktige næringslivsposisjoner og verv enn noen gang tidligere, MEN likevel, flere steder i verden har fortsatt ikke kvinner de samme juridiske rettighetene som menn, og de lever i en hverdag med systematisk undertrykkelse, blir nektet rett til utdanning og retten til et liv uten vold og seksuelle overgrep. Historien forteller om store svingninger for kvinners rettigheter gjennom historien, fra store fremskritt med rett til å bestemme over egne liv til tilbakeganger og likegyldighet for kvinners rettigheter, «du kan dømme et samfunn og et land ut fra hvilken rett kvinner har til egen økonomi og egen seksualitet» sies det i dokumentaren – som anbefales å se. I et historisk perspektiv, er det utelukkende menn som blir nevnt i historiebøkene, og det er et faktum at gjennom historien har alle samfunn satt grenser for kvinners seksualitet, ytringsfrihet og rett til selvstendig økonomi og eiendomsrett – hvorfor er det slik at historien viser at kvinnen alltid har vært underordnet menn?  Og hvorfor er det fortsatt slik i store deler av verden – også i vår del?

Hvilken rolle har vi, som kvinner i Norge? Hvilken rolle har Norge, i det internasjonale arbeidet? Trenger vi egentlig å feire 8 mars? Svaret er ja, og svaret er at kvinner uavhengig av bakgrunn, politisk ståsted, yrke og erfaring bør engasjere seg 8 mars. Tidligere FN spesialrapportør, og Professor ved universitetet i Cape Town Rashida Manjoon og Dr Lesley-Ann Foster, leder av Masimanyane Women`s Centre, den største kvinneorganisasjonen i Sør-Afrika, forteller at de har store forventninger til land som Norge. Norge, kan gå foran i arbeidet for kvinners likestilling og grunnleggende menneskerettigheter også internasjonalt gjennom deltakelse i det internasjonale påvirkningsarbeidet. Deres håp er at Norge og andre nordiske land er aktive, i kampen for kvinners rettigheter og likeverd. Men, de er redd for at Norge mener seg fornøyd med sitt resultat i likestillingsarbeidet – og fordi vi har kommet langt, er vi i faresonen om å komme i en tilstand av likegyldighet.

En gang i året, i mars, har FN gjennom UN Women: CSW (Commission On The status of Women) møte med medlemslandenes representanter, kvinneorganisasjoner og aktivister (som gjennom historien har vært de som aktivt jobber frem kvinners rettigheter i verden) på status for kvinners rettigheter verden over. Her har Norge mange gode representanter og mange fra ulike NGO`s (non-Governmental organizations) har deltatt, noe som nå er i ferd med å endre seg. Dessverre ønskes det ikke lenger at så mange skal delta, nå er det kun de som blir invitert som kan delta, mange færre enn de som ordinært har deltatt tidligere. Historien gjentar seg, motstanden øker – hvem skal være stemmen for kvinners erfaringer fra lokale situasjoner da? Er det diplomatiet og byråkratiet (som faktisk er overrepresentert av menn rundt i verden) som skal sette standarden og har kunnskap om lokal status i alle verdens land? Da blir ikke kvinners kamp fra alle ulike verdenshjørner hørt er min mening – lokalkunnskap og egne erfaringer MÅ bidra i diskusjoner for å få frem det VIRKELIGE bildet for kvinner og barn som lider under patriarkalske systemer rundt om i verden. Kvinner gjennom NGO`s og lokale krefter må mobilisere for å fortsatt holde trykket oppe for å få like rettigheter for alle.

I Norge er det fremmet en ny Likestillingsmelding, og i meldingens hovedlinjer skrives det at likestilling handler om den enkeltes grunnleggende menneskerettigheter. Alle mennesker skal ha like rettigheter og like muligheter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion og seksuell orientering. Alle har rett til et liv fritt for diskriminering, vold og overgrep. I meldingen ses det på oppvekst og utdanning, arbeidsliv, helse, næringsliv og vern mot vold. Regjeringen skriver i meldingen at man også vil sikre et mannsperspektiv og et innvandrerperspektiv, og det er kjempeviktig, for meg er det aller viktigste at man med dette ikke glemmer kvinneperspektivet, for unge jenter og deres muligheter i livet. Likestilling er en del av Norges identitet skriver meldingen, det norske samfunnet er bygget på likestilling og likeverd mellom kvinner og menn – og dit vil jeg også, men der er vi ikke! Faktisk, jo mer jeg jobber innenfor feltet, jo mer skremt og overrasket blir jeg over hvor mye diskriminering, forskjellsbehandling og vold, overgrep og voldtekter vi har i vårt likestilte samfunn. Det er et faktum enten vi liker det eller ikke at kvinner og barn utsettes langt oftere eller oftest for vold i nære relasjoner, seksuell trakassering og voldtekt enn menn.

I regjeringsplattformen pekes det på at «En av hjørnesteinene i det norske samfunnet er høy sysselsetting. Med like muligheter for kvinner og menn.

For den enkelte betyr det å ha en jobb både personlig utvikling, stabil inntekt og deltagelse på en sosial arena. Når mange av oss er i jobb, blir finansieringen av velferdsordningene sterkere og tryggere. Det å stå utenfor arbeidslivet er derfor en utfordring ikke bare for den enkelte, men for hele samfunnet. Regjeringen vil arbeide på bred front for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet.»  Dette er bra – men likevel er det kvinner som ikke når opp i konkurransen om arbeid, eller tiltak eller subsidier – for eksempel når det gjelder kvinner som er utsatt for vold, og har opphold i krisesentre er ikke en prioritert gruppe – og blir ikke prioritert til tiltak som kan føre de raskt ut i arbeid etter liv i vold og overgrep – en faktor som faktisk gjør at de kan forsørge seg selv og sine barn. Kvinner er lønnstapere, kvinner taper posisjoner i styreverv og topplederstillinger – ofte fordi menn har et mye større og bredere nettverk.

Vi må bidra i det internasjonale arbeidet, og vi må jobbe lokalt for å få flere kvinner i arbeid, inn i ledende posisjoner, i privat og offentlig sektor og i politikken – først da kan vi si at vi nærmer oss et likestilt samfunn for både kvinner og menn. Og ingen trenger å bli invitert – alle bør være hjertelig velkommen i dette arbeidet, for at vi sammen skal nå målet om et likestilt samfunn for alle.

Guess Who?

En avslappende lørdag morgen på fjellet med familien. Spillet Guess Who tas frem og det stilles opp klart til å spilles. Bak 24 luker befinner det seg ulike personprofiler og spillets målsetting er å gjette motstanderens mystiske person før han eller hun gjetter din! Spennende nok – men en kommentar fra min kjære mann vekker min interesse «her er det jo nesten ikke noen jenter!». Ved en nærmere titt på profilene blir jeg målløs – bare 5 av 24 profiler du skal gjette på er jenter! Er dette virkelig mulig, taktikken blir da at du IKKE velger jenter fordi da er risikoen større for at du taper! Vi lærer faktisk barna våre at det IKKE lønner seg å velge jentene – jeg er sjokkert!

Dette får meg til å tenkte på den siste ukens overskrifter og debatt – og at menn ansetter menn. Vi har sett det i Yara, Statoil og nå sist men ikke minst i Telenor. Hvorfor blir ikke kvinner valgt, er det slik at vi ikke forstår hvordan dette fungerer, at vi ikke har greie på business, og at vi ihvertfall ikke har noe å gjøre i stillinger som omfatter både nasjonale og internasjonale oppgaver på konsernnivå? Det er jo ganske interessant og jeg blir faktisk ganske nysgjerrig over hva disse gutta har lært hvor, som ikke vi kvinner har lært og kan? Har ikke vi utdannelse som teller fra de samme høyskoler og universiteter?

Vår egen statsminister Erna Solberg er tydelig på at nå må kvinner rekke opp hånda, og det tror jeg at det er mange kvinner som gjør – men det ser ut til at menn ikke ansetter kvinner de ikke kjenner fremfor menn de kjenner. Konsekvensen av dette er at kvinner ikke kommer igjennom til valgkomiteer, rekrutterings byråer og styrer i norske bedrifter – da blir det ganske Guess Who?

Hvordan kan disse strukturene brytes, hvordan kan kvinner gjøre seg tilgjengelige og bli en del av utvalgetAnne-Mette mot vegg som skal konkurrere på like vilkår og komme igjennom «glasstaket?» Etter et raskt overblikk for min egen del, kjenner jeg faktisk ingen i styrene i store norske bedrifter – så hvordan skulle jeg ha gjort meg synlig for valgkomiteer, styreledere, headhuntere med mer? Hvordan gjør menn det, eller rettere sagt hvordan skal det gjøres?

Skal vi ringe eller sende en melding på LinkedIn, si at vi er interesserte, be om et møte over en kopp kaffe – eller om å få komme å presentere seg selv? Ja kanskje det, jeg har ingen fasit – men det jeg er sikker på er at kvinner skal bli vurdert på lik linje med menn – Norsk lov er tydelig på det, men slik er det dessverre ikke!

Det er mange usynlige og vanskelige kulturelle barrièrer som må brytes – og her må både menn OG kvinner ta et ansvar, menn ved å invitere kvinner inn, og kvinner som allerede sitter i posisjoner må se kvinner som vil.

Hadde spillet Guess Who inneholdt like mange profiler av hvert kjønn – ville ikke spørsmålet «er det mann eller kvinne» vært nødvendig å stilt for å kategorisere bort 5 av de 24 av profilene ved første spørsmål!

Vi har en jobb å gjøre, både kvinner og menn for et godt og likestilt samfunn, med like muligheter for alle – det er mitt ønske for 2016 og all fremtid.