Kvinnekamp – er det «by invitation only»?

8 mars – FNs internasjonale kvinnedag, en merkedag, en historisk dag, en viktig dag, en kampdag, en dag i menneskerettighetens ånd, er den for alle, eller er det «by invitation only»? Vi har sett i media, at mange mener at kvinnekamp og 8 mars er en politisk dag – og derav tilhører en side av det politiske bildet – til informasjon så er den IKKE det, kvinner MÅ stå sammen for å få like rettigheter for kvinner som menn. Vi vil ha likelønn, vi vil konkurrere på like premisser, vi vil ikke at gutteklubben grei skal tilsette ledere til norske offentlige og private bedrifter, vi vil bestemme over vår egen kropp og vår egen økonomi – og vi vil leve liv uten vold og seksuelle overgrep!

NRK sender i disse dager en Britisk dokumentarserie om Kvinners historie «The Ascent of Women», som starter som følgende; Det har aldri vært bedre å bli født som kvinne som i våre dager, flere kvinner er statsoverhoder, flere kvinner er i viktige næringslivsposisjoner og verv enn noen gang tidligere, MEN likevel, flere steder i verden har fortsatt ikke kvinner de samme juridiske rettighetene som menn, og de lever i en hverdag med systematisk undertrykkelse, blir nektet rett til utdanning og retten til et liv uten vold og seksuelle overgrep. Historien forteller om store svingninger for kvinners rettigheter gjennom historien, fra store fremskritt med rett til å bestemme over egne liv til tilbakeganger og likegyldighet for kvinners rettigheter, «du kan dømme et samfunn og et land ut fra hvilken rett kvinner har til egen økonomi og egen seksualitet» sies det i dokumentaren – som anbefales å se. I et historisk perspektiv, er det utelukkende menn som blir nevnt i historiebøkene, og det er et faktum at gjennom historien har alle samfunn satt grenser for kvinners seksualitet, ytringsfrihet og rett til selvstendig økonomi og eiendomsrett – hvorfor er det slik at historien viser at kvinnen alltid har vært underordnet menn?  Og hvorfor er det fortsatt slik i store deler av verden – også i vår del?

Hvilken rolle har vi, som kvinner i Norge? Hvilken rolle har Norge, i det internasjonale arbeidet? Trenger vi egentlig å feire 8 mars? Svaret er ja, og svaret er at kvinner uavhengig av bakgrunn, politisk ståsted, yrke og erfaring bør engasjere seg 8 mars. Tidligere FN spesialrapportør, og Professor ved universitetet i Cape Town Rashida Manjoon og Dr Lesley-Ann Foster, leder av Masimanyane Women`s Centre, den største kvinneorganisasjonen i Sør-Afrika, forteller at de har store forventninger til land som Norge. Norge, kan gå foran i arbeidet for kvinners likestilling og grunnleggende menneskerettigheter også internasjonalt gjennom deltakelse i det internasjonale påvirkningsarbeidet. Deres håp er at Norge og andre nordiske land er aktive, i kampen for kvinners rettigheter og likeverd. Men, de er redd for at Norge mener seg fornøyd med sitt resultat i likestillingsarbeidet – og fordi vi har kommet langt, er vi i faresonen om å komme i en tilstand av likegyldighet.

En gang i året, i mars, har FN gjennom UN Women: CSW (Commission On The status of Women) møte med medlemslandenes representanter, kvinneorganisasjoner og aktivister (som gjennom historien har vært de som aktivt jobber frem kvinners rettigheter i verden) på status for kvinners rettigheter verden over. Her har Norge mange gode representanter og mange fra ulike NGO`s (non-Governmental organizations) har deltatt, noe som nå er i ferd med å endre seg. Dessverre ønskes det ikke lenger at så mange skal delta, nå er det kun de som blir invitert som kan delta, mange færre enn de som ordinært har deltatt tidligere. Historien gjentar seg, motstanden øker – hvem skal være stemmen for kvinners erfaringer fra lokale situasjoner da? Er det diplomatiet og byråkratiet (som faktisk er overrepresentert av menn rundt i verden) som skal sette standarden og har kunnskap om lokal status i alle verdens land? Da blir ikke kvinners kamp fra alle ulike verdenshjørner hørt er min mening – lokalkunnskap og egne erfaringer MÅ bidra i diskusjoner for å få frem det VIRKELIGE bildet for kvinner og barn som lider under patriarkalske systemer rundt om i verden. Kvinner gjennom NGO`s og lokale krefter må mobilisere for å fortsatt holde trykket oppe for å få like rettigheter for alle.

I Norge er det fremmet en ny Likestillingsmelding, og i meldingens hovedlinjer skrives det at likestilling handler om den enkeltes grunnleggende menneskerettigheter. Alle mennesker skal ha like rettigheter og like muligheter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion og seksuell orientering. Alle har rett til et liv fritt for diskriminering, vold og overgrep. I meldingen ses det på oppvekst og utdanning, arbeidsliv, helse, næringsliv og vern mot vold. Regjeringen skriver i meldingen at man også vil sikre et mannsperspektiv og et innvandrerperspektiv, og det er kjempeviktig, for meg er det aller viktigste at man med dette ikke glemmer kvinneperspektivet, for unge jenter og deres muligheter i livet. Likestilling er en del av Norges identitet skriver meldingen, det norske samfunnet er bygget på likestilling og likeverd mellom kvinner og menn – og dit vil jeg også, men der er vi ikke! Faktisk, jo mer jeg jobber innenfor feltet, jo mer skremt og overrasket blir jeg over hvor mye diskriminering, forskjellsbehandling og vold, overgrep og voldtekter vi har i vårt likestilte samfunn. Det er et faktum enten vi liker det eller ikke at kvinner og barn utsettes langt oftere eller oftest for vold i nære relasjoner, seksuell trakassering og voldtekt enn menn.

I regjeringsplattformen pekes det på at «En av hjørnesteinene i det norske samfunnet er høy sysselsetting. Med like muligheter for kvinner og menn.

For den enkelte betyr det å ha en jobb både personlig utvikling, stabil inntekt og deltagelse på en sosial arena. Når mange av oss er i jobb, blir finansieringen av velferdsordningene sterkere og tryggere. Det å stå utenfor arbeidslivet er derfor en utfordring ikke bare for den enkelte, men for hele samfunnet. Regjeringen vil arbeide på bred front for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet.»  Dette er bra – men likevel er det kvinner som ikke når opp i konkurransen om arbeid, eller tiltak eller subsidier – for eksempel når det gjelder kvinner som er utsatt for vold, og har opphold i krisesentre er ikke en prioritert gruppe – og blir ikke prioritert til tiltak som kan føre de raskt ut i arbeid etter liv i vold og overgrep – en faktor som faktisk gjør at de kan forsørge seg selv og sine barn. Kvinner er lønnstapere, kvinner taper posisjoner i styreverv og topplederstillinger – ofte fordi menn har et mye større og bredere nettverk.

Vi må bidra i det internasjonale arbeidet, og vi må jobbe lokalt for å få flere kvinner i arbeid, inn i ledende posisjoner, i privat og offentlig sektor og i politikken – først da kan vi si at vi nærmer oss et likestilt samfunn for både kvinner og menn. Og ingen trenger å bli invitert – alle bør være hjertelig velkommen i dette arbeidet, for at vi sammen skal nå målet om et likestilt samfunn for alle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *